Sagt om Sigurd Hoel - Bondegutten som erobret byen

- Å være bondestudent i Oslo, det har i ni av ti tilfeller betydd å være et ensomt, lutfattig menneske i en fremmed, uvennlig eller i beste fall koldt likegyldig by.

(S. H. i en artikkel i St. Hallvard, 1928)

Sigurd Hoel - hvem var han, og hvem ble han? Slik beskriver Øystein Rottem den mentale veien fra barndomshjemmet i Nord-Odal til en plass blant åndseliten i hovedstaden:

Han bodde der de første femten år av sitt liv. Så dro han til Kristiania for å gå på middelskolen. Det føltes som en lettelse, som en frigjøring. Vekk fra den trange bygda, der han mer og mer opplevde seg som en outsider. Vekk fra mor og far som "overvåket" ham. Inn til Kristiania. Inn til den store friheten.

Men frihetens gudinner stod ikke og ventet på ham med åpne armer i hovedstaden. Han kom til å føle seg som en outsider i byen også. Han var usikker og redd. Byen virket fremmed og truende. Han var en beskjeden gutt fra landet og snakket bondsk og oppførte seg bondsk. Selv om han følte seg "annerledes" enn de andre som bodde i hjemkommunen, så var han odøling. Og han bar odølingen med seg til hovedstaden. Det tok mange år før den unge Hoel lærte seg bylivets spilleregler. Enda flere år tok det før han "erobret" byen, slik han hadde drømt om da han snilt og flinkt satt og rakte opp hånden i klasseværelset på middelskolen.
Men han klarte det til slutt. I de siste 30 -35 årene av sitt liv kom han til å bekle rollen som en av de helt sentrale kulturpersonlighetene i hovedstadens åndsliv, i Norges åndsliv.
Han skiftet ham, men odølingen slapp aldri taket i ham.

(Utdrag fra Øystein Rottems biografi: Sigurd Hoel - Et nærbilde, Gyldendal 1990).

Utenfor
Det var det liberale borgerskap som klappet og klappet. De som holdt seg med litt utroskap på si, men som for all del holdt fasaden ren og pen og uplettet. I bunn og grunn foraktet han disse dobbeltmoralske, selvsikre fasademenneskene atskillig mer enn de skikkelige pietistene, for eksempel Ole Hallesby og hans drabanter.
- Jeg er født og oppvokset i Odalen. Her i salen sitter det ikke et eneste menneske fra Odalen. De ville ha følt seg dumme og bondske. Og hva ville de egentlig ha tenkt om stykket? Bak sceneteppet følte han seg med ett så inderlig i slekt med den odølingen som han visste ikke satt i salen.

(Sigurd Hoel om følelsen han hadde da lystspillet Don Juan, som han skrev sammen med Helge Krog, ble oppført på Nationaltheatret i november 1931.)

Sigurd Hoel som nybakt student. Foto utlånt av Liv Heier

Land møter by. Sigurd Hoel og hans tolv år eldre bror Olav. Sigurd Hoels arkiv viser at han fikk hjelp av broren Olav til å samle eldre stoff fra Odalen under arbeidet med det som etter hvert skulle bli romanen Trollringen. Foto utlånt av Liv Heier

Espen Haavardsholm om Sigurd Hoel

Sigurd Hoel og hans forfatterskap ble tatt fram i lyset igjen i hovedstads- og kulturpressen ved hans 100 års fødselsdag. Her er Dagbladets Espen Haavardsholm som konkluderer i en artikkel tirsdag 23. oktober 1990:

(…) Hoels beste romaner er etter mitt syn "Veien til verdens ende" 1933 og "Møte ved milepælen" 1947. Han lykkes best som romanforfatter der han går tettest innpå stoff som brenner for ham - og tilsvarende mye dårligere når han opptrer som satiriker eller forsøker å legge seg inntil den lette, kåserende Oslo-tonen; som egentlig var noe tillært hos odalsgutten Hoel. Slik lyder Inger Hagerups diktportrett, ( "Nærgående brev til Sigurd Hoel og hans tid"): som nok treffer noe vesentlig hos den mannen som ble kulturradikalismens mest utpregede bannerfører i norsk litteratur: